Jeg var der blant annet for å snakke for alle som var der om kommunale utfordringer for barn i utsatte livssituasjoner, om og hvordan barn og unge skal delta og ha innflytelse i det som skjer i kommunen.

 

Jeg var også spent på å se hvordan det gikk med Nittedal nå, fire år etter at jeg politianmeldte en rektor, en skolesjef og en rådmann, på grunn av lovbrudd jeg mente ble begått i en sak som endte med at en lærer ble dømt for seksuelle overgrep mot barn. Jeg ville se om rutinene var bedre og om planene var på plass.

 

I løpet av mitt besøk i Nittedal hadde jeg privilegiet å møte ni ungdommer for å få en smakebit av hvilke meninger de hadde om hva som var viktig for dem som var unge i bygda. Ungdommene kom fra tre forskjellige ungdomsskoler, og hadde mange sterke synspunkter på hvordan det var og hvordan det burde være i bygda.

 

Sterkest inntrykk gjorde faktisk deres syn på skolehelsetjenesten og det sosialfaglige tilbudet i skolen. Sjelden har jeg hørt slik ros av noen ansatte i skolen som det jeg hørte om alle helsesøstrene ved skolene og sosionomen ved Li skole. «Helsesøster er best», sa en av jentene, og gjorde et hjertetegn med tomlene og pekefingrene.

 

Som vanlig når jeg treffer grupper med ungdommer, var det én gruppe blant dem jeg traff som hadde foreldre i to hjem. Barn med skilte foreldre har nesten alltid sterke fortellinger. Mange ganger handler det om ungdommer som er nødt til å sette sine egne utviklingsbehov i andre rekke. Et barn med foreldre i to hjem har mange å ta hensyn til, og kreftene som brukes på dette kan fort gå ut over andre ting de skal bruke livet sitt på. Et barn skal ikke bruke mer krefter på å tilpasse seg enn på å utvikle seg.

 

Noen av ungdommene jeg møtte var veldig fornøyd med at de på skolen hadde fått tilbud som samtalegrupper for barn av foreldre som hadde opplevd samlivsbrudd. Det er godt å møte andre i samme situasjon og snakke om de utfordringene barn av skilte foreldre har. «Dette er bra, fordi det gir deg en grunn til å snakke om det,» som en av guttene sa.

 

Så kom vi til barnevernet. Ungdommene fryktet barnevernet. Det er et paradoks at noen frykter barnevernet som bare er der for å verne barn. Her står vi kanskje overfor kommunens største utfordring når det gjelder å følge opp de mest utsatte familiene og barna. Barnevernets omdømme i kommunen er for dårlig. Sannsynligvis ufortjent dårlig. Barnevernets omdømme kan være dets viktigste verktøy, men når omdømmet jobber mot tjenesten, blir det vanskeligere å yte rett hjelp til rett tid.

 

Et barnevern som er godt kjent og respektert i kommunen, kommer barn og familier til unnsetning på et riktigere tidspunkt, slik at hjelpen som ytes blir både mer effektiv og bedre for alle. 

 

Barnevernet i Nittedal bør vise seg frem for alle barn hvert år. Med tjue ansatte i barnevernet er det ikke mer enn noen få dagers informasjonsarbeid per ansatt. Det bør henge store og synlige plakater med god informasjon på skolene, aller helst i hvert klasserom, og lederen i barnevernet bør ha et kjent ansikt blant barna.

 

De som har vært på Nittedal barneverns nettsider ser en ansiktsløs tjeneste med informasjon som på ingen måte er tilpasset barn og unge, knapt noen i det hele tatt. Hvem vil ha hjelp av en kommune? Folk vil ha hjelp av mennesker med ansikter, navn, folk av kjøtt og blod. Her må informasjonsavdelingen ta et tak. 

 

Så, til dere som jobber i barnevernet. Kom dere ut! Vis dere frem! Vær stolt over at dere er redningen for mange av samfunnets mest utsatte. Vær kry over at dere har rollen som støtte for foreldre og barn som trenger mer enn de får til på egen hånd. Sørg for at det på alle skoler og i alle barnehager henger informasjon om hvordan barn kan komme i kontakt med dere. La det henge plakater med informasjon om Alarmtelefonen 116111 på alle skoler og i alle barnehager på steder der barna er. Heng også opp plakater om dere selv og hvordan en kommer i kontakt med dere i alle klasserom. Lag en vennlig og informativ nettside med bilder av alle som jobber hos dere. Og mest av alt: gå ut der barna er. Vis dere frem. Gi barnevernet ansikter.

 

Til deg som jobber med og for barn og ungdom andre steder enn i barnevernet; Hvis du ikke har meldt din bekymring til barnevernet eller politiet vedrørende et barns omsorgsvilkår på noen år, så er det sannsynligvis noen du ikke har sett. Historien forteller oss at barn som utsettes for store belastninger, lever med disse år etter år, selv om voksne i barnehagen, på skolen eller på helsestasjonen har hatt følelsen av at noe var galt.

 

Er du offentlig ansatt og kommer i kontakt med barn, har du et helt selvstendig meldeansvar når du mener det er grunn til å tro at barns utvikling og helse er i fare. Dette har du uavhengig av hva din eventuelle leder måtte mene om saken. Du kan personlig bli stilt til ansvar for å unnlate å melde ifra, når du burde ha gjort det. Meld fra selv om du tror noen andre har gjort det.

 

Til deg som lever tett på barna i vanskeligheter; Det er for mange historier om bestemødre, venner av familien, naboer og andre som sitter med skyldfølelse for ikke å ha handlet når de burde ha gjort det. Det er ofte noen personlige kostnader ved å være den som tar kontakt med barnevernet på vegne av barn, men den kostnaden er uansett mindre enn barnets kostnad ved fortsatt omsorgssvikt. Si ifra, og la noen utenfor familien bli barnets og familiens hjelpere.

 

Så til deg som er barn eller ungdom og lever i en familie som har det vanskelig; Du er ikke alene. Det er noen der ute som kan bidra til at du får det bedre. Det er også andre voksne enn foreldrene dine som har ansvar for at du har det bra. Det er ikke for sent å få en lykkelig barndom.

 

Tilbake til kirkestua. Jeg konstaterer at kommunen er på rett spor. Dagen jeg var der ble det lansert en kommunal handlingsplan mot vold og seksuelle overgrep mot barn. Det var en helhetlig og skikkelig plan jeg så, satt sammen av mennesker med profesjonalitet og helhetssyn. Følges denne planen av alle, blir Nittedal et godt sted å vokse opp for enda flere barn.