Susanne Waglen (22) er sekretær i nystarta Nittedal AUF. For henne ble mobbinga på Li skole så ille at hun byttet til Linderud skole i Oslo da hun i 2005 skulle opp i tiendeklasse.

– Jeg har opplevd å komme med ny jakke og nytt skjerf på skolen og fått det spylt ned i do. Jeg har fått dårlig karakter i heimkunnskap fordi de andre elevene ikke ville spise maten min. Samtidig fikk jeg høre fra elever og lærere at problemet var meg, men problemet var jo heller at det i Nittedal er en liten toleranse for å være annerledes, forteller Susanne.

Koblet inn politiet

Karoline Ek (17) er leder i Nittedal AUF. Første mai holdt hun appell på Hagan Folkets Hus om at alle skoler i kommunen må få miljøarbeidere for å løse mobbeproblemet. Hun ble selv utsatt for psykisk mobbing, inntil hun i fjor var ferdig på Li skole og begynte på videregående i Skedsmo.

– Jeg fikk høre fra andre elever at de hatet meg, uten at jeg vet hvorfor, forteller Karoline.

Da hun ble tagget i et bilde på Facebook, måtte hun gå til politiet for å få det fjernet.

– Det var en som la ut et illustrasjonsbilde av evolusjonen eller noe, og der det kom flere kommentarer om at jeg var så stygg og at de hatet meg. Det var ikke særlig morsomt. Jeg har prøvd å fortrenge det, sier Karoline.

Et velkjent faktum

De to AUF-erne mener at det første som må skje, er at skolelederne i Nittedal erkjenner at miljøet blant elevene ikke alltid er så bra.

– Det er et velkjent faktum blant ungdom i bygda at mobbing er et stort problem. Skoleledere står i stedet fram og sier at nå er alt så bra. De viser en arrogant holdning og feier regelrett problemene under teppet, sier Karoline og Susanne.

Susanne trekker fram at om 98 prosent av elevene på en skole trives, så er ikke dét nok:

– En rektor skal i hvert fall ikke slå seg til ro med undersøkelser som viser at de fleste har det bra. De få som blir mobbet, kan bli ødelagt for livet. Jeg kjenner folk i Nittedal som har tatt livet sitt, eller som tenker på å ta livet sitt, på grunn av mobbing.

Megling om mobbing

Da Karoline og Susanne gikk på Li skole, var de begge med på såkalte meglingsmøter mellom mobber og mobbeoffer. Det ga dårlige erfaringer.

– Etter et slikt møte fikk du jo bare høre at du var ei pyse og en sladrehank, forteller Karoline.

– Jeg var i meglingsmøte der også mobbernes foreldre var med, og der de forklarte meg om hvorfor jeg ble mobbet, sier Susanne.

Susanne opplevde ellers at lærerne isolerte mobbeofferet i stedet for å isolere mobberne:

– Jeg ble holdt inne i friminutta for å unngå konfrontasjoner i skolegården. Det hjalp ikke stort, ikke for annet enn at jeg ble god til å legge kabal.

Å tolerere forskjeller

For Susanne begynte problema tidlig på barneskolen med at hun var liten og skjør og med kort hår, og at en tidligere venninne plutselig ikke ville leke med henne mer. Susanne var dessuten tøff og tok igjen, som de andre hadde sine sanksjonsmetoder mot.

Karoline har også sine meningers mot. På laptopen som hun bruker på skolen i Lillestrøm-land, har hun et stort VIF-klistremerke.

Begge krever de større takhøyde for hvordan det er lov å være og for hva det er lov å interessere seg for.

– For meg ble løsninga å flytte til Linderud skole i den så multikulturelle Groruddalen. Der møtte jeg en rektor som jeg kunne prate med om problema mine og som krevde at jeg ble tatt seriøst. Også på Linderud var det klikker av såkalte populære og kule elever, men samtidig var det en holdning om at forskjeller er bra. Jeg kunne prate med alle, forteller Susanne.