Hvor ligger Nittedal Bygdekor på en skala fra dårlig til bra? Å svare medfører risiko for liv og helse.

Jeg har aldri før blitt så grundig æreskjelt og fratatt enhver kompetanse som musikkjenner og kulturjournalist som etter at jeg onsdag forrige uke skreiv i Varingen: «Bygdekoret er et middels bra kor som kan gi ekstraordinære konsertopplevelser.» En sanger i Bygdekoret sendte samme dag en e-post til min sjef der hun blant annet skriver: « ... det er vanskelig når det kommer en «anmelder» med kombinasjonen dårlig dømmekraft, dårlig hørsel, kritisk sans og ofte forhåndsbestemte meninger.» Rådet til redaktøren er klart: «Unngå å sette Sigbjørn Høidalen på kulturjobber ...»

 I et leserinnlegg onsdag denne uka følger pianist Ove Nyvik, så vidt jeg vet ektefelle til en sanger i Bygdekoret, opp i en noe mildere tone, men like fullt: «Det er helt uten interesse for oss publikum om et kor er middels bra eller ikke, så lenge konserten var så fantastisk som den var.»

LES HELE LESERINNLEGGET HER: Nittedal bygdekor - et middels bra kor?

 Jeg føler da behov for å fortelle litt om min posisjon og mine intensjoner i sakens anledning.

Å fortelle om musikk

For det første definerer jeg meg aldri som anmelder når jeg skal dekke en konsert. Til det har jeg altfor stor respekt for anmelderfaget. Skulle jeg anmeldt «The armed man» på en skikkelig måte, måtte jeg for det første ha hørt minst et par-tre andre versjoner av dette verket. Det har jeg ikke. Der legger jeg meg flat.

 Jeg ser på meg selv som en reporter, en som etter fattig evne skal prøve å rapportere tilbake om noe av det som skjedde, fortrinnsvis noe interessant. Alle som har prøvd å fortelle om en korkonsert i ettertid, vet at dette ikke er lett, blant annet siden musikk handler så mye om følelser. Det blir fort veldig privat, som at under den sangen tenkte jeg på min første forelskelse, eller et litt slapt felles multiplum: «Det var fint.»

LES: Ilddåp for Flammen - Carnegie Hall neste

 Jeg har min skrivestil, som går ut på at jeg prøver å lete etter rom for kontraster, paradokser og refleksjoner. Jeg vet at jeg er best når jeg beveger meg på kanten. Andre har en skrivestil som kan lignes med et glass cava; uangripelig, ikke egnet til å provosere noen, i et elegant glass med små bobler i.

Do re meg altså

Men til saka: Er Nittedal Bygdekor dårlig, middels bra eller bra? Med fare for å fornærme nye korsangere: Bygdekoret er bedre enn Kosak, men dårligere enn Caldera. Jeg vil si de er på nivå med mitt eget kor, Corona. Corona kan også sies å være et middels bra kor, eller, for å ikke ende opp venneløs; bra på en god dag. At Corona ikke er nærmere Caldera, har i hovedsak med øvingskultur å gjøre. Vi øver skippertaksaktig inn mot konserter og kaster ikke notene før rett før.

LES PÅ TAMPEN: Utakk er verdens lønn

 At jeg velger en skala som gjør at jeg kan skrive «Bygdekoret er et middels bra kor ...», henger likevel mest sammen med at jeg vil skape en kontrast til det som kommer i neste ledd: « ... som kan gi ekstraordinære konsertopplevelser». Smak på alternativet: «Bygdekoret er et bra kor som gir fine konsertopplevelser.» Som et glass cava.

 Ove Nyvik skriver i sitt innlegg at: «Nivået på alle korene i Nittedal er mer enn middels bra.» Da er man langt inn i skåltalen, spør du meg.

Budskapet i sangen

I min reportasje fra «The armed man» reflekterer jeg om dette og hint. Blant annet skriver jeg at man ikke går til teksten i et klassisk musikkverk for å bli så forferdelig mye klokere.

Det var muligens litt flåsete, men utgangspunktet mitt er at når jeg selv hører på klassisk sang, så får jeg ikke med meg mer enn et par kvekk av det som blir sunget, noe på grunn av den klassiske syngemåte, (som er nokså forskjellig fra Frank Sinatra, som Ove Nyvik nevner), noe på grunn av at språket kanskje er på latin eller fransk, men like mye, tror jeg, fordi musikken vekker så sterke følelser.

 Jeg får med meg at det handler om kjærlighet, Gud, krig eller fred, eller noe sånt, og det holder i massevis. Teksten er der mest for å gi følelsene en retning, som jeg skriver.

 Eller for å si det på en annen måte: Hvis jeg vil bli klok av Rudyard Kipling, så setter jeg meg stille ned og leser Rudyard Kipling.

 Noe av mitt manglende tekstutbytte kan selvsagt skyldes min noe dårlige hørsel, som den før nevnte sangeren i Bygdekoret ganske så riktig påpeker. Jeg legger meg flat, for andre gang.

Jeg vil likevel advare leserne mot å tro at hvis du fortsatt hører gresshoppa synge, så er du automatisk veldig musikalsk. Ugler har en nokså monoton sang.

Sårt eller hårsårt

Jeg skriver videre i reportasjen at den klassiske musikkens jag etter briljans og det perfekte, er en svøpe. Det er igjen en personlig refleksjon. Hensikten er udelt å løfte opp Bygdekoret. Ingen i Bygdekoret, vil jeg tro, sitter flere timer hver dag og øver, som en konsertpianist. Det gjør at intonasjonen og innsatsene selvfølgelig kunne vært bedre, som jeg nevner, men det betyr ikke at Bygdekoret som helhet synger falskt, som noen har tolket det som.

Jeg ser på punken som et befriende program for kreativitet, siden den i kontrast til klassisk musikk og popmusikk gir beng i hva omgivelsene mener så mye om. Jeg tenker at Bygdekoret tilførte «The armed man» en liten dose punk, gjennom å ikke være helt perfekt og blankpolert.

Jeg innser at jeg mislyktes, siden flere av utøverne i stedet satt igjen med det inntrykket at jeg ikke bare hadde prøvd å sette koret i bås, men i feil bås. Jeg legger meg flat for tredje gang, det er tross alt snart ferie.

Ove Nyvik oppfordrer leserne til å lese min anmeldelse om igjen. Det gjør jeg også, men nå med disse brillene: Prøv å se for deg en hyggelig journalist som prøver å rapportere om noe han syntes var veldig vakkert, men som han sliter med å finne ord for uten at det blir banalt.

Han prøver å skape rom for kontraster og refleksjoner, men havner av og til kanskje litt på sida. Han beklager hvis noen føler seg såret, hvis det da ikke bare er snakk om en arrogant hårsårhet.